For veldig mange unger er julaften deg dagen i året de gleder seg mest til. Spenningen med å åpne fint innpakket gaver husker vel de fleste av oss.
Jeg vokste opp på Suln på 60-tallet da juletrefester var en veldig stor del av julehøytiden.
Uten juletrefestene i kapellet hadde min barndom vært vesentlig «fattigere». Jeg var på mange måter heldig som fikk oppleve dette.
Vi kunne nesten alle julesangene utenat. Lærekurven før jul var ganske bratt. Mon tro hvor mange 7-8 åringer som kan julesangene utenat i dag?
Jeg har tenkt mye på dette etter hvert som jeg blir eldre.
Nå er det et unger som vokser opp uten at de har opplevd en eneste jultrefest. Det er ikke så rart, det arrangeres nesten ikke god gammeldags juletrefester i grendehus, bedehus eller ungdomshus rundt omkring i det ganske land.
En viktig del av vår historie er i ferd med å gå i glemmeboka.
Hver eneste jul på andre juledag kommer minnene om jultrefæstn opp i kapellet. Gode minner, men det er litt vemodig også.
Sulværengan koin å hold jultrefæsta, og æ savni jultrefæstan oppi kapellet!
Juletrefest i kapellet 2. juledag, «alle juletrefesters mor», var omtrent like spennende som julaften.
«Ainndagsfæsten» skulle «alle» på Suln på. Både de som var troende og de som var troende til litt av hvert. Undertegnende tilhørt den siste kategorien.
Kapellet var helt fullt 2. juledag. Om det hadde vært dobbelt så stort hadde det var like fullt.
Gangen rundt juletre var god organisert, for å si det sånn.
Hvis jeg ikke husker helt feil var det i hvert fall 4 ringer om ikke fem.
Det var omtrent som årringene på jultre. De yngste innerst.
Så ble ringene bare større og eldre, helt til den ytterste, som var sånn om lag 60 +
De aller minste, de som ikke var «gangbar» ble båret på armen til mor.
Det hendte far også gjorde det.
Rengan gjekk ømsa vei. Kursen var lagt opp fer kvar ny song. Ætti som det va oppi kapellet va det aller nå tvil om at kursen va rætt.
Jfr.; Jeg er en seiler på livets hav På tidens skiftende bølge
Den Herre Jesus meg kursen gav Og denne kurs vil jeg følge
Foruten den ytterste ringen, så holdt vi hverandre i hånda.
Den på 60+ hadde en annen form for kroppskontakt.
Kaillan la dein eine arma oppå aksla te hain framfer sæ. I ainnera holdt dæm Landstads reviderte. I tilfellet han ikke skulle huske teksten på Jeg er så glad hver julekveld, Det kimer nå til julefest, eller Mitt hjerte alltid vanker.
Mæn det skjedd sjælden æller aller, mæst aller.
De flæst Sulværengan koin julsångan utenat.
Så vidt æ minnes song aill. Me oinntakk tå dæm som itj ha lært sæ å snakk enda.
Va det ei kjærreng som ha fervilla sæ inn blant forvilla kaillan, så vart dein eine arma lagt fersektig, vældig fersektig på sia tå midjen heinnes. Det koin tænkas at bægge heinnern vart oppfatta som usømmelig.
«Akslin» var som sagt forbeholdt kaillan.
Frits Rudolfsen va spællmainn. Hain drog trækkspæll heile kvælln.
Alle var stivpyntet den kvelden.
Kallan i dress, kjærrengan i kjoli. Ytterplagg va kapp, kåp, Losjakki eller Pjækkert. Ongan ha som regel boblejakki.
Æ mått ha på kvit skjort, svart væst og terrelyn boks. Så vart det hængt ei svart sløyf roint hæsjbeinet, og med vasskjæmma hår va det rektig så staselig ein kar. Itj foilt så staselig når æ kom heim igjænn.
Da såg æ ut som æ ha leika mæ med ville dyr i Afreka.
Æ va itj tå di mæst æksemplarisk bånna som va oppi kapellet dein kveiln. Æ gjekk itj bære roint jultre, fer å sei det sånn. Det va mytji ainna som skoil utforskas å.
Til jul, ikke hver jul, fikk jeg nye spiss-sko.
De var så spisse at man kunne risikere å bli sittende fast hvis du ved et uhell skulle sparke borti noe som ga etter.
De var sorte, og helt polert under. Ikke antydning til mønster engang. Va dæm glatt på balatummen på kjøkkengolvet, så va dæm som sjæisa på blankisen! Skon va spissar einn di spissas skon som va spiss. Vesst du va så uheldig å speinn borti vedkassin som sto atmed Tehængarn, koin du resiker å bli settan fast!
Var det snø, eller blankis var det en sann fryd for oss ungene å ha på spiss-sko.
Som sagt så var de utrolig glatte. Om det tok sin tid å komme seg opp til kapellet gikk det destod fortere å komme seg hjem igjen.
Veistubben som går fra kapellet ned til hovedveien er ikke spesielt bratt.
Farten var ikke større enn at vi klarte svingen og inn på hovedveien.
Storbakkan bejynni omtrænt atmed husa hænnes Lena. Når vi passert husa heinnes Laurine og Adolf va farten såpass stor at det koin værra problem å hold sæ på vein. Det heint at æ kom heim med blaut og soinflækt boksræv ætti at æ ha dotti på rævsjenka.
God kroppsbehærskels mått te vesst du skoil komma dæ heilsjinna ned Storbakkan.
Så vidt æ minnes va det itjnån som braut åv ein skank æller to i ferbinnels med Ainndagsfæsten oppi kapellet.
I romjula, eller mællom hæljin, som pappa sa, va det jultrefæsta oppi kapellet omtrænt annakvar kveill.
Tida fram te nyttårsaftan og rakættan gjekk da ganske fort læll.