Noen har det som heter «Elefanthukommelse". Jeg kan ikke huske det var en eneste elefant på Suln når jeg vokste opp. Eabossi og oter derimot …
Jeg mener selv langtidshukommelsen min ikke er så aller verst. Korttidshukommelsen er mer for nedadgående å regne.
Skøyter, langrenn og hopp, hadde en eller flere helter som jeg husker med glede. Gode barndomsminner som jeg for alt i verden ikke ville ha vært foruten!
Enkelte av miner helter er kanskje ikke så godt kjent, men det var noen som jeg hadde et spesielt forhold til likevel.
De ga aldri opp selv om selv om de kanskje innerst inne skjønte at muligheten til å vinne var mikroskopisk.
Fred Anton Maier var den største (nesten bokstavelig) av mine idrettshelter! Større enn Gud og fattern til sammen. Hedersmannen fra Nøtterøy, som gikk for Tønsberg Turn vil for evig tid stå i gullskrift i hukommelsen min!
Maier satte verdensrekorder på 5 og 10- tusenmeter nå han fant det for godt. Og det gjorde han stort sett…fant det for godt. Til sammen forbedret han rekordene 11 ganger. 7.16 og 15.20 ble hans bestenoteringer på de to lengste distansene. 500 meter var alt for kort for Maier. 1500 kunne til nød gå an. Han fikk liksom ikke opp farten på slutten av de to lengste distansene. Når godeste Maier kastet den ene armen når det var en runde igjen av "tiern" og presset rundetiden ned 37 blank, «kokte» det på «Store Stå» på Bislett! Alle som "kastet armen" når det var 1 runde igjen av 5 eller 10-tusen meteren fant den bestandig igjen. Det gikk tydelig fram da de stilte opp i neste NM, EM eller VM. Det vil si, sovjetrusseren Sjilikovskij, gjorde ikke det, han hadde bare en arm stakkar.
Jeg hadde en idrettshelt som egentlig aldri ble helt. Men det var noe med mannen som tiltalte meg veldig.
Jan Bols fra Nederland var en fandenivoldsk skøyteløper som gikk til han omtrent stupte over målstreken. Gikk man i par med mannen fra treskolandet, hjalp det aldri hvor mange «to indre og vekk me'n" parkameraten hadde på lager, Bols hang på som en klegg! Jeg likte Bols, det gjorde også Bislett-publikummet. Mannen fra treskolandet er kanskje mest kjent fra EM 1970 i Heerenveen.
På 5.000-meteren åpnet Bols i et vanvittig tempo. Han måtte ta inn 7 sekunder på Dag Fornæss for å gå forbi han i sammendraget.
I kulingkastene og horisontale regnelinger gikk Bols langt ut i ytre bane så nær sittetribunen som det lot seg gjøre, for å komme mest mulig i le for været. Det var da katastrofen inntraff, i hvert fall for Bols (litt for meg også).
Han glemte å veksle og gikk mot ytre i stedet for indre bane
Husker godt Knut Bjørnsens kommentar;
«Gikk ikke Bols i ytre i sted også da»? noe Jorsett bekreftet.
«Men da skal Jan Bols diskes han» sa Bjørnsen.
Knut «Kupper’n» Johannesen hadde en «oppskrift» på hvordan han skulle slå parkameraten; «To indre og vekk me’n»
Bols prøvde på «to ytre og vekk me’n», en vesentlig forskjell.
Dag Fornæss ble for øvrig mester. Jan Bols kom seg aldri etter at det hadde skjært seg i de to yttersvingene på skøytestadion i Heerenveen den lørdagen i 1970.
Når sant skal sies er herr Bols mest kjent for sine «fire ytre på rad», og ikke sine prestasjoner. I 1969 sesongen klarte Dag Fornæss det kunststykke hverken noen før eller etter har gjort, nemlig å vinne NM, EM og VM uten en eneste distanse-seier. Fornæss ble ikke en av de store idrettsheltene mine av den grunn. Jeg syntes på en han var litt for "feig". Savnet at han smelte til med en vanvittig åpningsfart på "tiern" i ny og ned a la det Bols gjorde i Heerenveen i 1970.
Før fjernsynet kom inn i stua oppå Kjegla var det Arne Porsum og Ole Jacob Jorsett (sønn av sin far) som formidlet det som skjedde av skøyteløp rundt omkring i verden.
Bislett, Nya Ullevi, Thialf Is stadion, Inzell, Deventer og en sjelden gang fra rekord-isen på Medeobanen i Alma Ata.
Pappa var like interessert i skøyter som meg, om mulig enda mer.
Foran hvert mesterskap, enten det var NM, EM og VM, lagde hans seg sitt eget "skjema" der rundetidene på 5.000 og 10.000 ble notert.
Hvis Maier gikk først av de store favorittene, lå de andre "5 etter Maier", nesten bestandig.
Fred Anton Maier vant gull på 5000 meteren under OL i Grenoble i 1968. Han slo Kees Verkerk med 3 tideler, og satte ny verdensrekord med 7.22. Maier var storfavoritt til å vinne milløpet også. Og lenge så den sånn ut.
Men "hundrede par" kom det "ei svime" av en svenske som ingen omtrent hadde hørt om verken før eller siden, og tok gullet fra helten min.
Typisk "tjuv-svenske"! Johnny Høglin førte til at jeg måtte ha krisebehandling, utført av pappa.
"Klomp i maggan, gråten i hæsjn og tåra i auan", førte til at jeg måtte ha håndspåleggelse, rettere sagt 3-4 stryk på kinnet. Og ikke nok med det.
Det kom enda en "tjuvsvensk" ved navn Ørjan Sandler, også "ei svime" av en skøyteløper, og tok bronsen med noen tiendedeler fra Per Willy "Betong" Guttormsen.
Jeg har enda av og til mareritt om den februardagen i det Herrens år 1968. Jeg kviknet ikke til før mot slutten av OL, etter at Norge hadde vunnet både dame og herrestafetten. Gjett hvem som ble nummer to? He, he.
Når så Ole "Uteligger" Ellefsæter gikk inn til gull på 5-mila friskmeldte jeg meg selv.
Etter at Norsk Rikskringkasting, NRK, begynte å vise rundetidene på skjermen dabbet interessen hos pappa av for å notere rundetider.
Å høre Per Jorsett formidle at Maier hadde presset rundetiden ned i 37,5 var mer spennende enn at de ble vist på TV-skjermen.
Før i tida, før alle hopperne så ut som de hadde spisevegring, alle hopp ble filmet forfra, nedenfra, ovenfra og bakfra, og ingen hadde hørt om "oppdrift i bakken", stod det en mann fra Alta på toppen av bakken Bjørn Wirkola, eller "Wirsjkola" som vi sa på Suln, hoppet alle bakker ned når det gjaldt som mest.
Forresten når det var trening i Balbergbakken, eller Renabakken også. Etter at vår mann fra Alta vant gull både i Holmenkollen og Midtstubakken, ble han nasjonalhelt.
Akkurat da var "Wirsjkola" litt større en både Gud og Odd Iversen til sammen!
Før nasjonalhelten ga seg hadde han vunnet Hoppuka 3 ganger på rad, satt verdensrekord med 146 meter i Vikersund, og vunnet "The Double" med Rosenborg i 1971.
Bjørn Tore Wirkola scoret ett av målene for Rosenborg da Fredrikstad ble slått 4-1 i cupfinalen.
Bjørn Wirkola var ikke avhengig av å ha spisevegring for å slå Jiri Raska, Dieter Neuendorf, Reinhold Bachler eller noen andre øst-europeiske "statsproffer". Han hoppet bakkene ned til 3x19,5 i stil og med et fjellstøtt Telemarknedslag! Det ble etter hvert ikke lett å hoppe etter mannen fra Alta. Ikke før heller for den saks skyld.
"Å hoppe etter Wirkola" er blitt et ikonisk begrep innen sportstermologien.
Gjermund Eggen vant tre gull i Oslo-VM i 1966. 15 kilometer, 5-mila og stafetten. Hele Norge var i ekstase!
Etter denne bragden kunne mannen fra Engerdal blitt konge eller statsminister om han ville.
5-mila ble en gyser på lik linje med da en viss kar fra Hølonda som ble overfalt av "stavbrekker" Zavjalov" i de samme løypene 16 år etter. Eggen åpnet forsiktig. Men det gjorde ikke en russer ved Vjatsjeslav Vedenin som startet et halvannet minutt etter sauebonden fra Engerdal. Vedenin la i vei som om det skulle være sprint VM! Ved passering 35 kilometer formidlet Jarle Høyseter oss at han lå over 2 minutter foran Eggen. Men så var det slutt på kreftene for "sprinteren" fra Russland. Han sprakk så det hørtes helt til Vladivostok!
Erik Veas sprekk på 5.000-meteren under NM i '73 blir som kunst å regne i forhold til Vatjeslavens siste mil i VM i 66. I mål var han over to og et halvt minutt etter Eggen. Gjermund Eggen vant litt over 10 sekunder for finnen Arto Tiainen. "I Engerdal, i Engerdal med raue Georginer i glaset", sang Gjermund Eggen resten av det Herrens år 1966. Den ble verdenskjent i Norge.
Mange av mine idrettshelter fra barndommen er gått bort, men minnene blir aldri borte!