I min oppvekst hørte jeg flere ganger om en familie som bodde knappe to kilometer fra der jeg vokste opp på Kverva. Stedet ble kalt “Mærradalen” og historien omhandlet Johanne og Kato Halvorsen Nordskag og deres liv. De ble omtalt som Johanna og Kato Mærradalen. Begge ble født i 1878, giftet seg i 1899 og livnærte seg som mange andre på den tiden, av fiske i kombinasjon med et beskjedent småbruk, mest basert på sjølberging. Besetningen var svært begrenset, og neppe noe stort tilflyt til livsopphold ut over en melkeskvett, kanskje en smørklatt og noen egg. Fiske var vel mer bærende enn jordbruksdelen. Johanna og Kato ble betegnet som gode troende og deltok ofte i kristne møter og var i kirken så ofte muligheten var til stede. Det som gjorde så sterkt inntrykk på meg om disse menneskene, var deres motgang i livet og at de likevel klarte å beholde sin tro oppe i alle tragedier som rammet dem.
Barna
Den 21. Oktober i 1899 fikk de sitt første barn, Hermann Carlis. Det skulle snart vise seg at Hermann fikk fort andre søsken. Den 22. August 1901, fikk han søsteren, Anna Kristine. Vel et år senere fødte Johanna en gutt, Oskar Normann, 20. september 1903. Barneskokken vokste fort som vanlig var på denne tiden og den ene dagen var stort dett lik den andre, selv om velstanden ikke ble bedret med den økende familietettheten, og den fortsatte å øke. Josef Arnulf ble født den 18. September i 1905, og deretter kom Jonny Charlotte, en lyshåret liten engel, til verden den 7. Mai 1907. Med fem barn og to voksne var det til tider smått stell i den lille stuen i Mærradalsbakken ved Steinsvatnet på Nordskaget, og den 15. Januar 1909 så lille Karl Meier dagens lys. Så var det Margrete Elida sin tur, født 26. August i 1910. I en alder av 33 år fikk Johanna og Kato sitt åttende barn, født 27. September, Haftor Martin, men det viste seg at han hadde en medfødt svakhet, og døde den 8. Oktober samme år, 12 dager gammel.
Flere barn
Dette ble et hardt slag for Johanna og Kato, men livet måtte gå videre. Deres neste barn ble en jente som ble oppkalt etter sin mor, Johanna født 2. Juledag 1912. Det viste seg at hun fikk engelsk syke og døde 8. August 1913, bare 8 måneder gammel. Nok et hardt slag. 8. Mai i 1915 fødte hun lille Haftor, men han levde bare en dag. Medfødt svakhet står det å lese i kirkebøkene. Den ene tragedien etter den andre syntes å forfølge dem. Hva galt hadde de gjort som ble straffet så hardt? 9. Mai i 1916 ble Marie født, men led dessverre samme skjebne som sin bror Haftor og døde 2. Juni samme år. Medfødt svakhet. Enda et pikebarn kom til verden 22. Mai, men døde samme dag. Hun ble også kalt, Marie etter sin avdøde søster. Sitt 13. og siste barn, Martin fødte hun den 3. Mai i 1920 som heller ikke levde opp, men døde etter en måned den 5. Juli. I 1922 blir Margrete Elida svært syk av tuberkulose og måtte gi tapt den 5. Mai samme år. Tuberkulose var også det som tok livet av Jonny Charlotte, den 26. Juni i 1926, 19 år gammel.
Polarlys
Av Johanna og Kato sine 13 barn, var 9 døde. Selv med den tidens relativt høy barnedødelighet var dette å regne for svært mye og vi kan selv ane hvor tungt dette måtte være å bære i en fattig husmannsstue. Det var kun de fire guttene, Hermann Carlis, Oskar Normann, Josef Arnulf og Karl Meier som var i live. De drev sammen med sine to søskenbarn fiske på motorkutteren, “Polarlys”
Dette var tydeligvis et partsrederi, og mannskapet hadde godt ry på seg og var driftige fiskere. Utkomme var noe varierende til tider og det måtte drives iherdig og hardt for å få endene til å møtes. Et lån på kroner 5000 var heftet på Kristian Kristiansens eiendom. Kristiansen var far til brødrene Karl og Bastian Kristiansen som var søskenbarn av Mærradalbrødrene. I 1930 drev “Polarlys” sildefiske ved Uthaug. Natten mellom 12 og 13 November røk det opp til et forferdelig uvær i området. Det var betegnet som orkan med sør-vestlig vindretning. En annen båt som drev på samme feltet drog opp garn og vegn og satte kursen inn mot Uthaug. De hadde kontakt med “Polarlys” og oppmodet dem til å gi seg å sette kursen mot land, men de ristet på hodet og mente de måtte bare drive på. Det var med nød og neppe at de greide å komme seg i trygghet i det forferdelige uværet. Karene om bord i “Polarlys” fortsatte fisket selv om forholdene ikke var tilrådelig å drive i.
Forliset
I Adresseavisen den 15. November står det å lese: Det viser seg dessverre at orkanen natt til torsdag har krevet sine ofre blant fiskerne i Trøndelagen, i det motorkutteren “Polarlys” av Sør- Frøya er savnet og med sikkerhet antas å være forlist ved Bjugnskjæret. Videre står det; mannskapet på “Polarlys” bestod av følgende: Karl Kristiansen, 37 år, skipper, etterlater seg kone og 5 barn under 12 år. Bastian Kristiansen, (forannevntes bror) 34 år gammel , er gift men barnløs. Hilmar Katosen, 30 år gammel. Etterlater seg kone og 2 små barn. Oskar Katosen, 27 år . Etterlater seg hustru og et 9 måneders gammelt barn. Josef Katosen 24 år, ugift. Karl Katosen 19 år og ugift. De fire siste var også brødre. De var sønner av Kato Halvorsen som nu har mistet alle sine barn.
Møtet med Margaret
Det som videre skjedde er noe vanskelig å få full klarhet i og derfor får validiteten stå for skribentens regning. Men en fin novemberdag i 2008 satte jeg meg i bilen for å besøke etterkommer etter Oskar “Mærradalen”, Hjørdis Margaret, som var 9 måneder da ulykken inntraff. Dette gjorde jeg i håp om å kunne får noe håndfast dokumentasjon på hvordan Kato og Johanna fikk nyheten og hvordan dette påvirket dem. Da jeg svingte inn på tunet på Byneset der hun bodde i en fin og ny omsorgsbolig oppdaget jeg at det var på samme dato som forliset skjedde, den 12 November. Hjørdis var enke og hadde sin husk i orden og vi fikk en trivelig stund sammen selv om naboene hennes undret seg svært på den fremmede mannen som kom på besøk.
Den tunge turen hjem
Det som synes å være nokså nær sannheten er at Kato var i Trondheim da ulykken skjedde og var uvitende om dette da han dagen etter, den 13 November reiste til Frøya med Mørebåten. Han satt som han pleide i den bakre salongen og det var mange mennesker om bord. Ved et av bordene i en krok, satt det to herrer i prat sammen og Kato overhørte delvis deres samtale. Det var fremdeles dårlig vær så båten stampet godt utover fjorden. Så, plutselig hørte han en av mennene si; Ja i natt mesta Kato Mærradalnet dem sist ungan sin. Hva Kato måtte tenke eller gjøre i denne situasjonen er det ikke mulig å gjengi . Men siden det var bare de fire om bord i “Polarlys” igjen, forsto han at det hadde vært en tragisk ulykke. Han kom omsider til Storhallaren hvor han gikk i land og gikk over Frøya, en veiløs strekning og kom til Nordskaget. Det hevdes at da han traff Johanna omfavnet de hverandre og Kato sa; Ja no e vi helt alein, Johanna. Bare 52 år gammel hadde de miste alle sine barn.