Etter hvert er det blitt noen historier om sånn det var på Suln på 60-tallet, delvis også 70-tallet.

Byturene sammen med pappa var det jeg husker aller best fra barndommen. De var «større» enn «julaftan» og 17. mai til sammen.

Det var ikke hvert år, men da var det desto mer å glede seg over når ble en tur til Skriftstaden.

Båtturen til byen, først med «Frovær» til Svellingen, buss derfra til «Rabba-kaia» og videre med «Fru Inger».

Det var ganske «interessant» og se på «kaiilan» (mest ungdommer) som satt i salongen og «smakte på sorten» ( det så ut som enkelte hadde «smakt i væl laget»...etter hvert).

Det var vanskelig å få sove i lugaren den natta. Forventningen og spenningen var for stor til det.

«Fru Inger» la til ved Fosen-kaia i halv 10-tida. Da var det å følge «den vanlige ruta».

Først innom «Kaffestova» for å spise frokost, og derfra til Norrøna hotell for å få seg «et værelse», som pappa sa.

På Kaffestova smakte jeg for første gang Pepsi Cola.

Det skulle bli noe å fortelle kameratene mine da jeg kom hjem igjen.

Med «eit vaffelkak-hjert på størrelse me ei lita steikpainn, med heim-smør og brunost på attåt», var det mer for et gourmet-måltid å regne.

Besøkene på Tempo Leketøysbutikk var de jeg husker best.

Å komme inn der å få se «et hav» av leketøy sitter fremdeles godt i minne.

Det var den ultimative opplevelsen for en guttunge på 5-6 år!

Pappa var ikke til frisøren så ofte, det var bare de gangene han var på bytur.

Ellers «så kløpt kaillan kvarainner med handkløpparn». Med varierende resultat. Men det hadde i grunn liten betydning, «blankskjærmhua» skoil på med ein gong».

Det ble kun tatt av ved matbordet og ved leggetid.

I Thomas Angels gata var det en frisør som het Jan Schanke (som senere ble til «Jan Schanke Frisørsalong AS»).

Det var ikke snakke om å gå til andre enn han for å bli «sveisen».

Jeg husker spesielt en gang han skulle dit.

Schanke hadde en ansatt, og det var en dame med «ei tupert høy-såt» på en halv meter.

Hun ba pappa høflig sette seg i stolen.

Jeg så at rynkene i panna på pappa ble mer markant, veldig mer markant.

I det han hadde fått på seg «kappa og mansjett roint hæsjbeinet» og «høysåta» spurte «hvordan vil du ha det» kom han med følgende spørsmål; «E'n itj her han sjøl?»

Underforstått, «æ e itj nå særlig på at eit kvinnfolk ska kløpp mæ», men etter endt frisering var han rent så fornøyd.

Pappa hadde en stor og spesiell overraskelse i forbindelse med denne byturen.

Vi skulle på Lerkendal å se på kvartfinalen i cupen mellom RBK og FFK (Fredrikstad Fotballklubb).

Vi var begge over middels interessert i fotball, for å si det på den måten, og på slutten av 60-tallet hadde Rosenborg sin «første» storhetstid.

«Radarparet» Odd Iversen og Harald Sunde herjet med alle lags forsvarsspillere. Odd Iversen scoret på bestilling fra alle mulige og umulige vinkler.

I 1968-sesongen noterte han seg for 30 scoringer på 18 seriekamper!

Bare det å se legendariske Lerkendal Stadion med de karakteristiske flomlysmastene da vi gikk av trikken ved «Trikkstallan» øverst i Elgesæter gate, gjorde at «spenningen var til å ta og føle på», som det så populært heter.

Den følelsen!

Og for et folkehav!

(Ifølge RBKs web-side var det 22.557 tilskuere på Lerkendal denne augustdagen).

For en sulværeng som ikke hadde vært i en større ansamling enn juletrefesten («ainndags-fæsten») i kapellet 2. juledag, var dette som å være i en «millionby».

På den tiden pyntet mannfolka seg når til skulle på Lerkendal.

«Hatt, stor-trøy, kvit hasjort, sleps, terrylenboks og bokssæla».

Man skulle man være presentable blant så mye folk! Pappa var det han også...presentabel.

Ikke var det «sleivkjæfta bytenga» som ropte at de skulle drepe de fleste på FFK-laget, samt dommer og begge linjemennene.

Det nærmeste jeg hørte et ukvemsord, var at han bak oss i ført en «sixpence» som kom med følgende kommentar;

«Dæffen, trur derre linjemann at det e 17. mai i dag! Står å vefte med flagget heile tia»!

«Folk oppførte seg som folk», og skremte ikke vannet av ungene som var på fotballkamp.

En annen «figur», som nesten var ikonisk på fotballkamper på Lerkendal, var han som vandret mellom benk-radene med «pølskokarn på maggan» hengende i et kraftig lærrem fra halsen, og ropte at her var det varme pølser (fra Gilde selvsagt) å få kjøpt.

«17. mai-kailln» bak oss skulle ha «to i såmma papere uten nå på».

Likedan var det en «iskaill» som gikk med en «minifryser» og solgte «Krone-is fra Diplom-is», noe annet var helt utenkelig.

Rosenborg vant kampen 7-2 og Odd Iversen scoret 4 mål!

Hvem som scoret de 3 andre husker jeg ikke.

Og det var i grunnen ganske uvesentlig så lenge «Ivers» hadde scoret. Akkurat den kampen, den fine augustkvelden, glemmes ikke!

Pappa hadde avtalt at han skulle komme på besøk til en slektning etter at kampen var ferdigspilt, han het Schrøn(han var ikke det altså) til etternavn, husker ikke fornavnet. Fruen husker jeg fornavnet på, det var Gerda. Hvis herr Schrøn hadde hatt Arvid til fornavn, hadde det blitt «Gerda og Arvid» som Gluntan sang om på slutten av '60-tallet.

Han var butikksjef hos Lefstad Sportsforretning som lå i Munkegata, og bodde på Singsaker. Om det var «Øvre» eller «Nedre» minnes jeg ikke, men det var i hvert fall i «Flettrid Andersen, Dutta Møst og Kitty Bugge-Balansen land». Det ble en fin spasertur til herr Schrøns residens.

Vi ble mottatt som om vi skulle ha «blått blod i årene».

Ved et par tidligere anledninger hadde pappa hatt med seg «ei bøtt med salt-sei». Nå mente fru Gunda at det var tid for gjenytelse! Det kveldsmatbordet! Både «varme og kalde retter», som det så fint heter. «Fer ein som ha eti PER-margarin og Siråpp på kakskiva sea Cubakrisen i '62, så var det som å sitte ved «Kongens bord»!

Gunda hadde laget noe som het «Trollkrem», med «heimlaga» vanilje saus til. «Dæ, det var bra godt»! Trollkremen var nesten like god som softisen på EPA. Softisen som kaltes «Blanding» (jordbær og vanilje), var favoritten når det gjaldt søtsaker. På en skala fra 1-til 10, hadde «Blandingen» fått 12.

Etter at det store etegildet var ferdig, kjørte Schrøn oss ned til hotellet. Det ble avtalt at vi skulle komme innom butikken dagen etter.

Det som interesserte meg mest i butikken, var fotballsko. Her var det det andre «modeller» en «Viking Fotballsko» som de hadde på samvirkelaget utpå Suln. «Adidas» og «Puma» i ekte lær! Det som vi ungene utpå Suln kalte for «lersko». Adidas med de «3 hvite-stripene» på hver side av var ikonisk i «fotballverden». Ikke i alle regnbuens farger som dagens fotballsko er. Sto lenge, veldig lenge og såg vidunderne. «Syntes dæm va så fin at æ sekkert koin ha dæm på når det vart ainndags-fæst (juletrefest) i kapellet»!

Det var vel ikke så vanskelig å skjønne at jeg hadde veldig lyst på «Adidas-an», men pappa mente at det måtte bli en usedvanlig krabbesesong til høsten hvis han skulle kjøpe disse. Med andre ord, han hadde ikke råd. Husker ikke hva skoene kostet, men det var sikkert noen hundre kilo med «ho-krabbi». Det var da «Guden Schrøn» åpenbarte seg for meg og kom med disse velvalgte ord; «Gutn må få sæ by-nytt»! «Æ ska betal skon, så tar du med dæ ei bøtt salt-sei næste gong du kjæm på besøk, Ulmar». Umiddelbart konkluderte jeg med at herr Schrøn måtte være den snilleste som gikk i to sko! Nest etter pappa som for det meste gikk i tresko.

Da var det bare å glede seg til jeg kom hjem å vise kompisene at jeg hadde fått meg «Adidas lersko», og skryte av at jeg hadde drukket Pepsi Cola på Bondeheimen! Alt var ikke bedre før, men mye var annerledes.