Kommunen bør ta et fugleperspektiv for å skjønne hvordan naturressursene bør brukes. Tør kommunene å ta et skikkelig fugleperspektiv, får de også den oversikten og kontrollen de trenger.
Det mener Kjetil Aa. Solbakken og Martin Eggen i BirdLife Norge.
Gjennom plan- og bygningslov er kommunene tildelt mye makt. De velger hvilke og hvor mye naturareal som skal omdisponeres til andre formål.
I dagens politiske situasjon vektlegges kommunens suverenitet sterkt, selv om det såkalte «innsigelsesinstituttet» gir overordnede myndigheter anledning til å sette ned foten dersom det går helt over stokk og stein.
Med makt følger ansvar. Over tid forandrer kommunepolitikernes avgjørelser Norge, og slik skal det fortsette. Kommunene har vedtatt planer om å bygge ned ytterligere 7 % av landarealet vårt innen 2030 viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). I dragsuget mister vi godene naturen gir oss gratis. Leveområder for insekter, fugler og dyr forsvinner.
Barna våre må ta til takke med en planet med betraktelig mindre liv enn den vi har vokst opp på.
For politikeren må kryssinteressene og dilemmaene stå i kø. Det kan være høye forventninger om mer lokal verdiskapning og flere arbeidsplasser. Men det er også krav om å ta vare på andre verdier knyttet til naturmangfold, klima og friluftsliv. Utgangspunktet må være å få i pose og sekk, noe som er mulig med de riktige grepene.
Fuglene er våre budbringere
I dag snakker «alle» om miljø. Man skulle kanskje tro at hensynet til natur og klima var noe som ble tatt hensyn til i alle beslutningsledd. At de grønne skogene vi ser ned på under våre mange flyreiser blir godt ivaretatt, og naturen blir tilgodesett i jordbrukslandskapet.
At tapene av våtmarker er stanset. Men slik er det ikke. Bestandene av fugler fortsetter å gå ned rundt omkring i kommunene. Hovedårsaken er at de minster leveområder og at det blir mindre av maten de spiser. Insekter, fisk, andre dyr. Vi snakker om «bunnlinja» som svikter, vi snakker om at proppen i badekaret lekker.
På den globale arenaen er vekta av ville pattedyr redusert med 70 %, mens det tilsvarende tallet for planter er 50 %. Vi som har fulgt med på fuglelivet gjennom mange år, har blitt tidsvitner av naturtap. Fuglene forsvinner, og lite gjøres for å snu utviklingen.
Hele 40 % av hekkefuglene på det norske fastlandet er på rødlista, 11 flere arter enn i 2015. Utviklingen er ikke unik for Norge, også i naboland svikter sentrale myndigheter i å ta styringen som kunne snudd utviklingen.
Fugleperspektivet gir oversikt
Når arealene skal forvaltes må hele perspektivet med, og da må man løfte blikket. Fuglene forteller oss at små og store avgjørelser forandrer Norge over tid, ikke minst lavlandsnaturen der både utbyggingspresset og artsmangfoldet er størst.
Kommunepolitikerne er ikke bare utbyggerens tillitsvalgte, og skal ikke hoppe etter alle inn- og utfall som måtte komme.
«Evig eies kun det tapte!» er et sitat fra Henrik Ibsens drama Brand fra 1866. Sitatet passer godt på hva som har ført oss opp i en tiltakene naturkrise også i Norge. Naturareal er noe vi taper hele tiden, landet rundt. Selv om vi lar mye natur stå, kommer omkampene tett. Areal er ikke en fornybar ressurs, men noe vi må forbruke med stor omhu og gjerrighet.
Kommunens politikere er sjefen, og har makt til å snu en negativ trend. Det er en meget privilegert situasjon å være i! Men for å dra i land de riktige avgjørelsene trenger man både klokskap, kunnskap og de riktige ressursene.
FNs naturpanel (IPBES) kom nylig med en rapport der de påpeker at vi langt på vei bare ser den kortsiktige markedsverdien når vi bygger ned natur. Kostandene med forringede økosystemer viser seg over tid, og tas ikke med i kost-nytteanalysene for hvert prosjekt. Allerede koster ødelagt natur 10 % av økonomien i verden, og problemstillingen er noe som stadig flere er opptatt av.
Norsk institutt for naturforskning (NINA), konsulentfirmaet Holth og Winge, samt institutt for by og regionforskning
(NIBR) lanserte denne sommeren rapporten Bærekraftig arealbruk innenfor rammen av kommunalt selvstyre. Rapporten inneholder mange gode tips til grep som må tas dersom vi ikke skal forbruke naturressursene våre. Mer kommunal miljøkompetanse, naturavgift og nye kunnskapsverktøy til planlegging er blant forslagene.
Bruk makta
God kunnskap og oppdaterte arealplaner må være basisen i ethvert lokaldemokrati. Dette gir folkelig engasjement og makt. Samtidig er dispensasjoner fra overordnede planer en undergraving av sivilsamfunnets innflytelse og politikernes egne vedtak. Lokaldemokrati er viktig, men når vi ser at Norge ikke når nasjonale og internasjonale mål på miljøområdet er det duket for forbedringer av dagens ordning, der man også må diskutere lovendringer og mer makt til statlige myndigheter. Tiden er overmoden for en slik diskusjon.
Heldigvis er det stadig flere kommuner som viser at de prioriterer egne miljørådgivere, planer for å ivareta naturmangfold og andre strukturelle naturvennlige grep. 34 kommuner jobber med konseptet arealnøytralitet, arealpolitikkens motstykke til klimapolitikkens klimanøytralitet. Begge deler handler om det grønne skiftet vi alle må gjennom, der ordet bærekraft fortsatt holdes kunstig i live. Dersom det fylles med reelt innhold, har det livets rett. Da må man slutte å gjøre jorda mindre levende med små og store vedtak. Mens ministere er på store konferanser og lover vekk, er det i kommunene transformasjonen må skje. Natur må vernes der den er, og det finnes ingen annen måte å stanse tapet av naturmangfold enn å verne natur. Å verne natur er ikke farlig, men helt nødvendig. Beskyttelse og vern er i de fleste sammenhenger begrep som er positivt ladet. Det finnes ingenting viktigere enn å ta vare på vårt eneste hjem.