Norsk Rikskringkasting, Tandberg TV, Pausefiskene og prøvebildet.
I 1966 var jeg 7 år. Det var i dette herrens år at verden kom inn i stua hjemme hos oss, og ingen ting ble som før.
Pappa hadde i all hemmelighet vært på Bua (samvirkelaget), og bestilt et fjernsyn som det het da. Navnet TV var ikke oppfunnet på Suln enda. Det kom til øya, navnet altså rundt midten av 70-tallet de fleste husstander hadde kjøpt farge -TV.
Det var av merket Tandberg, selvfølgelig var det Tandberg, noe annet var helt utenkelig for Ulmar senior.
I følge han var det det frakaste merket som fantes.
Og det var ikke hvilken som helst dato fjernsynet kom inn i stua oppå Kjegla. Det var den 17. februar 1966, på åpningsdagen for VM på ski, Nordiske Grener, som det heter.
For en mer eller mindre, mest mer, sportsgal 7-åring, var dette som julaften, bursdag, 17. mai og alle andre glade hellig og øsjindaga til sammen.
Akkurat da var pappa litt større enn Gud, Kongen og fedrelandet, Gjermund Eggen og Fred Anton Maier til sammen, i omvendt rekkefølge.
Først ble Eurovisjonens kjenningsmelodi ble spilt, og så startet sendingene fra Holmenkollen.
Ulmar senior var en smule interessert i sport han også, for å si det sånn.
Og interessen ble ikke mindre utover i mesterskapet. Når det var over hadde de norske langrenns gutta rasket med seg det som var av medaljer, blant annet 3 gull til Gjermund Eggen.
Må heller ikke glemme Bjørn Wirkola som hoppet både Holmenkoll og Midtstubakken helt ned og vant 2 gull.
Bare på 30 km ble det ikke norsk medalje, der ble det finsk sisu. Ero Mentyranta vant foran Kalevi Laurila, med en helt ukjent Walther Demel fra Vest-Tyskland.
Før vi fikk TV, var det vanlig for oss unger å gå rundt å spørre om vi fikk kom inn å se barne-tv, eller sport, hos de som hadde skaffet seg vidunderet.
Barne-tv på den tiden handlet stort sett om «Onkel Lauritz i «Kosekroken», «Pernille og Mr. Nelson». Ikke akkurat noen skøyere for å si det sånn.
Da var det bedre med «Tøffe-det lille lokomotivet» og konduktør Snillesen. «Vi på Saltkråkan» gikk også an.
Et par-tre år senere kom «Pompel og Pilt», og «Gorgon vaktmester-assistent». «Gorgon’en» skulle jo reparere alt mellom himmel og jord! For noen figurerer!
De aller minste som så på disse skapningene holdt jo på å pess sæ ut! Mulig de har traumer den dag i dag for alt jeg vet.
En annen dato og årstall glemmer jeg heller ikke.
Den 30. november i 1969, ble den første direktesendte «Tippekampen» fra England sendt på norsk fjernsyn.
Wolverhampton Wanderers mot Sunderland Football Club på Molienux Ground med den karakteristiske sittetribunen. Taket så ut som en bryggerekke.
«Wolves» vant 1-0 etter scoring av Hugh Curran.
Dette kom til å forandre min barndom. Jeg fikk elleve nye helter og forholde meg til. Lagbildet i fager ble klipt ut av det engelske fotballbladet Goal, og hengt opp på loftet mitt.
På slutten av 60 tallet var det ingen som i det hele tatt tenkt tanken på å lage parabolantenner eller legge en optisk fiberkabel inn i stua.
TV2-play, Viasat, Alt i Box og hva nå alle disse kanaler heter var ikke oppfunnet. Det var en kanal, NRK1, sånn var det med den saken!
På Suln gikk det an å få inn signaler fra 3 TV-omformere. Vassfjellet ved Melhus, Reinsfjellet ved Kristiansund. Etter hvert også signaler fra Kopparn (Kopparen) i Bjugn.
Vi brukte Reinsfjellet sine signaler.
Når har det seg sånn at det er veldig god klestørk på Suln, stort sett en gang i uka fra oktober til april. Da var ikke direkte uvanlig at antenna kom litt ut av kurs.
Da måtte pappa opp med stigen for å finne riktig retningen igjen, mens jeg sto i stua og fulgte med nå det sluttet å snø på fjernsynsbildet.
Da ble det gitt beskjed umiddelbart til han som hang på veggen. Og så var alt bare fryd og gammen. Helt til at omformeren ble «ute av drift» som de sa. Eller «vi beklager teknisk feil», stod på kryss og over skjermen.
Snøælengan som gikk over skjermen på Tandberg ’n kunne vare en dag eller to. Og du kunne være sikker på at det skulle være langrenn eller skøyteløp som skulle sendes i den perioden.
Da var det å spørre pent om å få komme inn å se på idrettsheltene til de som fikk signaler fra Vassfjellet. Det gikk som regel problemfritt.
For øvrig så liknet disse Vassfjell-anteinnan mer på et spionreir.
Etter størrelsen å dømme kunne de lett få inn signaler fra månen.
Jeg er sikker på at NASA, CIA, KGB, GRU, STASI, MOZZAD, og resten av de som fant opp forfølgelsesvanviddet hadde blitt misunnelig hvis de hadde fått sett denne monsterantenna.
Jeg så mye på fjernsynet etter at det fikk sin plass i stua.
Tror de fleste på min alder gjorde det.
Det kunne hende jeg slo fjernsynsapparatet bare for å se på det som ble kalt for prøvebildet. Men det var i grunnen ganske kjedelig. Det var liksom ikke noe handling i det programmet.
Det var det vel strengt tatt ikke hos Pausefiskene heller. Disse kom på skjermen når det var pause mellom to programmer. Jeg flirte meg ikke akkurat ihjæl når Robert Normann spilte Django Reinart-melodier i pausene mellom to programmer heller.
Med fjernsynet sitt inntok, fikk jeg plutselig nye sportsgrener jeg ble interessert i. Først og fremst kunstløp, jeg gjentar, kunstløp.
Årsaken til det var vel helst at jeg fikk være opp litt lenger før loftstrappa måtte forseres.
Sendingen fra Kunsteisstadion i Øst-Berlin ble nemlig sendt i det som het redigert opptak som etter Kveldsnytt.
Der kommenterte Øyvind Johnsen at Irina Rodnina utførte en Trippel Salchow, mens Aleksander Zaitsev nøyde seg med en Dobbel Lutz, eller Aleksander Uljanov flesket til med en Toe Loop.
Jeg forsto ikke det spøtt av hva det var han snakke om. Ikke så sikker på om den godeste herr Johnsen gjorde det selv heller.
Rodnina var gift og skilt til sammen 7-8 ganger med herrene Zaitsev og Uljanov
De var gift under de store mesterskapene, og skilt resten av året.
Kjell Arnljot Wiig og Per Øyvind Heradstveit hadde et program som het Åpen Post.
I ettertid har jeg forstått at Wiig var en såkalt Revolver- journalist. Jeg tror mer at han var en Kanon-journalist. Han var ikke så lett å vippe av han av pinnen, man køddet ikke med herr Wiig!
Røykeloven var ikke tredd i kraft enda. Det så mer ut som røyking var påbudt. Deltakerne i programmet var vanskelig å få øye på i røykskodda.
Pipa til Lars Jacob Krogh ble hans varemerke etter direktesendingen av EF-avstemmingen i 72.
I Dagsrevyen hadde Richard Herrmann sine kåserier fra London.
Anton Blom kom med de siste politiske nyhetene i Bonn, og Jarl Munch kunne rapportere hvor mange missiler Yasser Arafat og resten av gjengen i PLO hadde avfyrt mot Israel.
Herbjørn Sørebø snakket nynorsk så en stakkar ikke skjønte det spøtt.
Når det gjelder sport og kommentatorer var radarparet Bjørnsen og Jorsett verdens beste i Norge.
Rundetidene til Maier på tier’n kom nesten før hadde passert.
Du snakker om å ha orden i sysakene!
Jeg tror det var revisor Per Jorsett som lærte kalkulatoren å regne.
Fjernsynsteateret var en selsom opplevelse. Villanden for eksempel, ble sendt annenhver tirsdag. Skøyerne fra Suomi stakk også innom rett som det var.
Skipper Worse var en klassiker. Ingen hadde en sånn basstemme som Lasse Kolstad, hverken før eller senere.
Filmer som De dødes tjern, Brent Jord og Ni Liv resulterte i mange søvnløse netter.
Første gang det ble vist jur og rompestell i all sin prakt på NRK i 1971.. var i en svensk film som het Badjävlar. Tro det eller ei, jeg husker det veldig godt.
Årstallet husker jeg fordi Rosenborg vant serie og cup det året, eller «The double» som det heter på godt norsk
Men det var vel noe annet jeg huser enda bedre, for å si det sånn.
Mamma og pappa var ikke hjemme, så derfor var det fritt frem for å studere litt uvant anatomi for ein gutonji
Det ble et Herrens rabalder i kongeriket Norge etter dette.
Stavbrekket til Oddvar Brå i VM i 82 er mer for en kuriositet å regne.
Hele «Bibelbelte» fra Agder til Møre og Romsdal og alle svovelpredikantene i Norges land, truet kringkastingssjefen og resten av bøtteballeten på Marienlyst med evig pine i veldig varmt sted! Og da tenker jeg ikke på Costa del sol.
Filmen ble et tema på Stortinget også.
Omtrent alle representantene fra Kristelig Folkeparti forlangte kringkastingssjefen hode på et fat, (sikkert sølvfat) enda halshugging ble forbudt i Norge etter 1876. Det var harde bud fra de kristelige!
Etter at vi fikk fjernsyn fulgte pappa med på alt av politiske debatter som ble sendt. Kanskje ikke så rart, ettersom han selv var aktiv i politikken. Han satt i Frøya kommunestyre i to perioder.
Og sannelig min hatt ble sønnen på 7 år plutselig politisk interessert. Kan du skjønne det? I hvert veldig interessert i programmene som omhandlet emne. Det var om å gjøre å få med seg mest mulig av det som foregikk på skjermen.
Jeg mener å huske at den tids politikere så dobbelt så gammel ut som dagens sprættsjita fra Unge Høyre, Unge Vestre og Sprættsjitan Midt i Mellom, De Rød-Grønne altså.
Det var voksne mennesker som hadde vært ute i arbeidslivet før de eventuelt fikk en ministerpost.
Per Borten, Bent Røiseland, Finn Gustavsen, Jon Leirfall, Guttorm Hansen, og en «djupt såra og vonbroten» Kjell Bondevik, onkelen til Kjell Magne gutt ’n, så alle ut som de var klar for et opphold på Krokryggen Gamlehjem.
Onde tunger vil ha det til at Guttorm Hansen var så lite på talerstolen i den tida han var på tinget at det var antydning til spindelvev fra skuldrene og ned. Dette har jeg ikke fått verifisert.
Til å begynne med jeg ikke lov til å se Gunsmoke, bedre kjent som Kruttrøyk, der sheriff Matt Dillon trakk sin usedvanlig lange seksløper, den måtte være minst en halv meter, og drepte de fleste banditter i Dodge City og dalstråka innafor.
Jeg husker en gang pappa nektet bror min og meg å se Kruttrøyk.
«Drap e itj nåkka å sjå på fer dåkker», hussi æ han sa.
Halvveis oppi loftstrappa kom bror min med disse velvalgte ord;
«Vi ska kjøp oss fjernsyn sjøl vi Ulmar»
Så vidt jeg minnes ble det ikke noe av den handelen.
Alt var ikke bedre før. Men jeg mener bestemt at vi ungene hadde det mer spennende, når det gjaldt det som omhandlet hvilke program som ble sendt på fjernsynet.
Og ikke minst tror jeg vi gledet oss mye mer til å se et program vi likte spesielt godt.
Jeg lurer på hvordan dagens ungdom hadde reagert, hvis de plutselig fikk bare NRK1 og ikke mobiltelefon og internett å forholde seg til?
Skal ikke se bort fra psykologene hadde fått fullt opp med krisepsykiatri.
Vi får se det på den måten at verden tross alt har gått fremover.
Men det hadde vært litt artig med et aldri så lite gjensyn med «pausefiskene» på NRK fra 1966.
Robert Norman med gitaren derimot …