Jeg har et kanskje litt uvanlige og gode barndomsminner, noen vil vel kanskje si «rart». Det er ikke så rart etter som det er undertegnende det gjelder.

Et av mine varmeste minner, bokstavelig talt, handler om et produkt fra Jøtul, fabrikken på Kråkerøy utenfor Fredrikstad.

Jøtul F602 er historiens mest solgte vedovn, den første ble laget i 1853.

Vi som er over 60 vet hva en «tehængar» er. Det må ikke forveksles med en tilhenger med 2 eller 4 hjul, eller tilhenger av noe helt annet.

På ’60-tallet hadde så å si alle husstander på Suln en tehængar på kjøkkenet.

På Kjegla hadde vi en sånn. Inneklemt mellom en Beha komfyr med 3 kokplata og murpipa hadde den det varmt og godt.

Forstå-sæ-påeran (bestefar kalt dæm fer sprættsjita) har hele tiden sagt at salt ødelegger vedovner.

Hvor mange kubikk saltimpregnert ved som gikk opp i røyk, bokstavelig talt, i pipa hjemme hos oss, er ikke godt å si, men det er en anselig mengde!

Etter 55 år med salt vedfyring, er den fortsatt like god. Jøtul lagde kvalitets-ovner!

Jeg pleide å være med bestefar og leit ætti småved som hadde drevet i land på holmer og skjær. Hønbåten egnet seg utmerket til dette, og for en guttunge å lære seg å ro på havant vis.

Etter at det hadde vært ei uversbøy var det mye av både stor og små ved i skjæra.

Ettersom luka i tehængarn var mye mindre enn på en vanlig vedovn, måtte veden klyves flere ganger.

Så og alle minner jeg har om tehængarn er fra vinteren. Ikke så rart kanskje. Kan itj minnas at det vart teint opp roint St-Hanstin.

Når det ble høst og nordaustn stod innover vågen fra Føllengsnakkan og stormåsin stod og slo floke med vingene for å holde varmen, da var tehægarn god å ha.

Når jeg stod opp om mårran hadde pappa satt frem en stol omtrent oppå ovn. Så fikk jeg ullteppe rundt meg, og en rød kopp med varm melk i.

På koppen stod det med sirlig løkkeskrift «Snill Gutt», uvisst av hvilken grunn.

Å sitte der å høre på at det knitret i ovnen og varmen spredte seg fra stortåa og til et godt stykke over håret, da kunne ikke en liten tass ha det bedre.

Når pappa kom og hentet meg når det begynte å bli mørkt etter en lang dag i hoppbakkan oppi Tenghaugen eller på sjeisan innpå Sjøtjeinna, var det godt å komme hjem å høre på knitringen i tehængarn.

Det er en spesiell og god lukt av ved som nettopp er blitt fyrt opp.

Det tok ikke lang tid før kinnene var glorauv. Fra 3-4 minusgrader og inn til badstuetemperatur gjorde sin virkning.

Og når det i tillegg var nysteikakak med PER- maragarin og sirpåpp på som gikk ned på høykant var det godt og væra gutonnji oppå Kjegla.

Som regel ble det tidlig kveld etter sånne dager.

Vesst krafta kom bort var det å kok på kjeln på Tehængarn. Kaffekjeln sto å puttra bortpå der heile dan.

Kaffegruddjin va omtrænt goill værdt. Dein vart kokapå ein 4-5 gong før dein vart sliitu. Smaken va væl derætti og…

I jula brukt mamma å ha oppi ei kanelstong æller to. Kaffen smaka ber og det vart jullokt i kjøkkenet.

Appelsin skall vart lagt oppå å tehængarn. Det lokta jul tå dein å.

Av en eller annen merkelig grunn forbinder jeg et program på radioen med tehængarn.

Hver onsdag klokken 16.00 var det et program som het for «Salmer og sanger vi gjerne hører».

Såfremt pappa ikke var på havet, hørte han på dette programmet.

Det varte til fem på halv fem, da det ble avløst av «Kuling-varslet», der en dyp røst fra Vestlandet et sted kunne forkynne at det var sendt ut kuling eller stormvarsel på strekningen Stadt-Rørvik.

Har inntrykk av at det var sånn hver onsdag, kuling eller stormvarsel altså.

Det var nonsmat hjemme hos oss når Salmer og sanger vi gjerne hører begynte.

Når spjeldet, eller trækken som pappa sa, stod på vid vægg, det knitret i tehængarn, Lage Wedin sang «Det er makt i de foldede hender», Arne Aano slo til med «Mor hvor du er kjærlig», eller «Du er innbudt til bryllup i himmelen» (med tydelig diksjon) og hurragutt Åge Samuelsen sang av full hals at «Det er vekkelse-luft over landet» - når mamma hadde satt frem nysteikakaka, Per-margarin og siråppboksen på Respatex-bordet, da. Da var det godt å være guttunge på i kjøkkenet på Kjegla.

For øvrig så hadde ikke pappa helt trua på Åge-gutten. Jeg tror han syntes det var i vel laget mye schwung over sangene hans.

Da likte han «Gryta hennar mor” bedre, som Salhuskvintetten sang om i «Ønskekonserten» rett som det var.

Sånn var det da, og jeg savner i grunn både Tehængarn, Salmer og sanger vi gjerne hører og kulingvarslet, eller «varslet» som pappa sa.

Men som det heter; «Det er en tid for alt».